Å feire jordens fruktbarhet i en tid med økologisk sammenbrudd.

Det nærmer seg Lughnasadh, som er navnet nypaganister ofte bruker på festivalen mellom juli og august.

Lughnasadh befinner seg i overgangen fra sommer til høst. Sporene til denne overgangen begynte man å se allerede ved midtsommer; ikke bare at dagene, som fram til da har blitt lengre og lysere, nå ble kortere igjen, men også i luktene. Mens våren er vekst og friskhet, er sommeren modenhet og med et vagt anstrøk av råttenskap i lufta, etter hvert som den frenetiske veksten og forplantningen løser seg ut i et klimaks.

I denne overgangen er sammenhengen mellom liv og død kanskje tydeligere enn noen gang ellers. Den fruktbare naturen viser seg overalt, i frukt og bær og blomster og sopp. Om morgenen vekkes jeg av fugler på jakt etter modne rips. I grønnsakhagen strutter potetplanter og brokkoli. Men overgangen mellom modenhet og overmodenhet og råttenskap er hårfin. Samtidig er også dette tiden da noen skapninger dør for at andre skal få leve. 

For menneskesamfunn kan en god eller dårlig kornhøst utgjøre forskjellen på liv og død – også i dag, selv om de som vil lese dette antakelig er rike nok til å kjøpe seg ut av det enn så lenge. For kornet selv er utfallet stort sett gitt, enten høsten er god eller dårlig.

I mytologi og folkesanger knyttet til planting og innhøsting kommer sammenhengen mellom død og liv iblant fram, som i balladen om John Barleycorn, som viser hvordan kornhøsten også er ganske brutale greier:

There were three men come out of the west, their fortunes for to try
And these three men made a solemn vow, John Barleycorn would die
They’ve ploughed, they’ve sown, they’ve harrowed, thrown clods upon his head
Till these three men were satisfied John Barleycorn was dead
(…)
They’ve hired men with the sharp-edged scythes to cut him off at the knee
They’ve rolled him and tied him around the waist, treated him most barbarously
They’ve hired men with the sharp-edged forks to prick him to the heart
And the loader has served him worse than that for he’s bound him to the cart
So they’ve wheeled him around and around the field till they’ve come unto a barn
And here they’ve kept their solemn word concerning Barleycorn
They’ve hired men with the crab tree sticks to split him skin from bone
And the miller has served him worse than that for he’s ground him between two stones

Lughnasadh har navnet sitt fra den irske guden Lugh, og er en festival med en lang historie før den ble adoptert av moderne nypaganister, og med mange lokale variasjoner og myter tilknyttet seg. Den kalles iblant med navnet også kirken bruker, Lammas eller brødmesse. I Norge foregår den på dagen for Per vinkel, noen dager etter den mer kjente Olsok.

Lugh stammer delvis fra fomorene, som i likhet med jotnene representerer naturkreftene. Selv tilhørte han likevel guderasen Tuatha Dé Danann, som senere utviklet seg til å bli alver og underjordiske, men som vis-a-vis fomorene kan sies å representere sivilisasjonen; et invaderende folk som tok Irland i sin besittelse og fordrev de som tidligere hadde bodd der.

Lugh er kjent for å være flink til alle slags ‘kunster’ og håndverk som var verdsatt i det gamle jordbrukssamfunnet, et slags guddommelig søskenbarn på Gjøvik. Derfor har han også kommet til å overskygge Tailtiu, sin fostermor, som er den som egentlig skulle hylles på denne festivalen.

Tailtiu sies å ha vært den som ryddet Irland for jordbruk. Dette arbeidet var så anstrengende at hun døde av det, og Lugh opprettet derfor høstfestivalen i hennes ære.

Motivet med gudinnen som dør for jordbrukets skyld dukker opp flere steder, og gjenspeiles i at jordbruk i sitt vesen er en ganske voldelig praksis. For å gi plass til potetene mine har jeg rykket opp planter og gravd opp røtter. For å stimulere veksten og fruktbarheten til de plantene jeg har bestemt meg for at jeg vil ha, rydder jeg vekk mangfoldet av de andre.

Dette er ofte mer dramatisk enn bare å luke litt ugress i potetlandet; størstedelen av Europa var dekket av skog før de ble ryddet vekk av jordbrukere de siste 3-4000 årene. Ofte ble det gjort ved å sette fyr på skogen og dyrke i asken som var igjen; litt som det gjøres i Amazonas i dag, kanskje, der utrolig komplekse økosystemer brennes for å frigjøre plass til beiteland og monokulturell soyadyrking. Dermed er det ikke bare en og annen plante, men ofte hele habitater, som går med. I dag er tap av habitater den viktigste grunnen til at FNs naturpanel advarer om masseutryddelse.

Når plantene har blitt store nok, blir de plukket og spist. Ikke bare planter, men også dyr blir påvirket av dette; i det moderne landbruket blir dyr kvestet av slåmaskiner, og store landområder gjøres om fra habitater til monokulturelle åkre der ofte ikke engang insekter kan leve. For ikke å glemme alle dyrene som vokser opp i fangenskap for så å bli til mat.

Mye moderne jordbruk bygger på de samme prinsippene som industri, der man baserer seg på eksterne inputs i stedet for et sirkulært kretsløp: kraftfor, kunstgjødsel, sprøytemidler. Intens monokulturell dyrking utarmer jorda. For å kunne dyrke likevel, tilsetter man kunstgjødsel. Gjødselen inneholder fosfor, som for det meste utvinnes av fosfatstein gjennom gruvedrift, før det skilles ut gjennom en industriell prosess. Dette krever energi og ødelegger naturen. Avrenning fra landbruket i sjø og vassdrag kan skape store miljøproblemer, blant annet gjennom oppblomstring av alger som kveler annet liv i vannet, og gjør det uegnet til å drikke eller bade i. I Oslofjorden er dette en viktig grunn til at økosystemet er i ferd med å kollapse. Historien om gudinnen som dør for at jorda skal kunne dyrkes har ikke blitt mindre relevant med årene.

Nå står jordbruket overfor stor usikkerhet rundt den fremtidige forsyningen av fosfor. Nesten alt fosforet som brukes i landbruket i dag kommer fra USA, Kina og Marokko (inkludert det okkuperte Vest-Sahara), der reservene kan være brukt opp om 50 til 100 år. Samtidig har man i jordbruket avlet fram planter som er tilpasset et miljø med rik tilgang på gjødsel, uten den samme evnen til å ta til seg næring fra skrinne omgivelser som viltvoksende planter har. 

Det var spådd at fomorenes leder Balor skulle bli drept av sitt eget barnebarn. Han forsøkte derfor så godt han kunne å hindre dette, blant annet ved å sperre sin datter inne i et tårn. Men barnet ble selvfølgelig født likevel. I det andre slaget ved Mag Tuired kjempet Tuatha Dé Danann mot fomorene, og Balor falt for hånden til sin dattersønn, Lugh.

Både Lugh og Balor har blitt knyttet til solen. Historien om Balors død har derfor blitt tolket som en fortelling den nye solen som tar over for den gamle, i overgangen fra et år til et annet. En annen tolkning gjør Balor, med sitt ene dødelige øye, til en personifisering av solens destruktive krefter, og Lugh til de kreftene som for oss er fordelaktige.

Men dersom man ser Lugh og Balor som representanter for henholdsvis sivilisasjon og natur, skjuler det seg en hel liten fabel om jordbruket her også. Uavhengig av hva folk tenkte i gamle dager kan kanskje denne tolkningen gi mening for moderne lesere: At Lugh, som representant for den bearbeidede naturen, ender med å ta livet av de urgamle, utemmede naturkreftene som er hans opphav.

For paganister som verdsetter livets sirkel, det økologiske kretsløpet mellom liv og død, forråtnelse og gjenfødelse, er dagens landbruk åpenbart dypt problematisk. Hvordan kan man forholde seg til Lughnasadh i dag, med sine dype røtter i jordbrukssamfunnet? 

Man kan tenke på hva som bør styrkes og svekkes i dag, og knytte sin markering til årstidene og naturlige sykluser snarere enn til industriell jordbruksproduksjon; til fruktene og bærene som blir modne, til den nye generasjonen dyr som har vokst opp, og til døden som lurer bak geitramsen. Man kan markere sin plass i livsspiralen, der man høster det man trenger, men helst ikke mer, i visshet om at man selv en dag skal innta en annen rolle i næringskjeden.

Man kan tenke over hvordan man kan redusere sin avhengighet av den industrielle jordbruksmaskinen: kanskje se hva som finnes av lokale produsenter omkring seg som drives etter mer regenerative prinsipper. Hvis man er en del av jordbruket selv, kan man vurdere hvordan dette kan drives på en måte som står minst mulig i motsetning til økosystemene rundt. Men på et vis er vi jo så godt som alle knyttet til det industrielle jordbruksmaskineriet. Å komme seg unna det er nok mer krevende enn å velge riktige barer i butikken, men kanskje man likevel kan vurdere om det er noe i ens eget forbruk som kan fjernes eller legges om i en mindre ressurskrevende retning. Hjemme kan man planlegge å sette av en flekk i hagen eller noen kasser på balkongen til å dyrke mer av egen mat, basert på organisk gjødsel og uten torvbasert jord. Bygge en kompostbinge. Sette av en del av hagen som verken skal dyrkes eller klippes. Sette opp et fuglebrett eller på annet vis planlegge å gi noe av jordbrukets overskudd tilbake til den ville naturen. I en tid der høsten ofte står i fokus kan man også tenke over ens egen rolle i den store sammenhengen; vi høster, men hva kan høstes av oss? Det er ikke tilfeldig at mannen med ljåen, utstyrt med et redskap som forbindes med slåttonna og med kornhøsten, også har blitt et symbol på vår egen død.

Vår rolle i kretsløpet innebærer selvfølgelig at vi selv pent må dø når vår tid er inne; helst uten å holde oss kunstig i live med all verdens forurensende hjelpemidler, eller forgifte likene våre med kjemikalier før vi legges i jorda, men rett og slett la oss bli spist og vende tilbake til sirkelen, slik vi har spist selv.