Druideværen tiltrekker seg i dag folk fra hele verden, langt utenfor områdene der de historiske kelterne levde. Samtidig står en rekke ideer og begreper hentet fra keltisk mytologi og kultur sentralt i den druidiske læra.
De som ikke selv har keltisk bakgrunn kan lett begynne å lure på hvordan man får dette til å passe overens. Druidene selv bryr seg ikke all verden om dette, og slår utvetydig fast at “hvem som helst kan følge den druidiske veien, uavhengig av etnisk opprinnelse, kjønn eller seksuell orientering“.
For meg knytter den keltiske mytologien an til litteratur og mytologi jeg leste da jeg var liten, til kong Arthur og til Susan Cooper og Lloyd Alexanders fantasybøker, of til ferier på familiens sommerhus i Bretagne. Likevel er det ikke så rart om man på et eller annet tidspunkt skulle føle seg rammet av bedragersyndromet. En del folk med bakgrunn fra keltiske land kan uttrykke berettiget oppgitthet over hvordan begreper og ideer fra deres kultur blir brukt på slumsete vis av folk som ikke egentlig forstår sammenhengen de inngår i. Kulturell appropriering diskuteres som oftest i forbindelse med urfolk eller fattige land, men kan også være relevant for europeiske kulturer som har vært og til dels fremdeles er kolonisert av England.
Guden i haugen
Mange av mytene, gudene og skikkelsene man støter på i den keltiske mytologien er forankret i konkrete steder, som man kan lese av på kartet og besøke. Gwyn ap Nudd, underverdenens konge, forbindes ofte med Glastonbury Tor, der inngangen til underverdenen han er konge av sies å være. Heksegudinna Cerridwen, hvis myte de fleste druider kjenner godt til, utøver sin magi ved Lake Bala i Nord-Wales. Brigit, Lugh og andre skikkelser knyttet til det åtteeikede årshjulet hører hjemme i alvehaugene i Irland. Men hva når man bor et helt annet sted?
Samtidig handler en sentral del av druideværen om å knytte konkrete forbindelser til landet og naturen der man er. Druidisk praksis er å tilegne seg kunnskap om naturen, gå turer og dyrke planter i den, lytte til den meditere, ofre og utøve ritualer for å knytte kontakt med den.
Druider rundt om i verden har tilpasset det keltiske rammeverket til sine lokale forhold. Se f.eks. Julie Bretts Australian Druidry for et eksempel på hvordan dette gjøres i en helt annet naturlig og mytologisk landskap enn det opprinnelig keltiske.
Et sted i dette spenningsfeltet befinner skandinavisk druideværen seg også.
Århundrenes tåke
Her er noen ting det har vært nyttig for meg å vite når jeg har arbeidet med keltisk mytologi:
Keltere som betegnelse på en folkegruppe i jernalderen og keltisk som betegnelse på noe som helst i dag er to helt forskjellige ting, akkurat som en viking og en nordmann anno 2020 er to helt forskjellige ting. Historisk er det riktigere å forstå keltere som et kulturelt fellesskap enn en ensartet etnisk gruppe, og et svært mangfoldig og sprikende sådant.
Kelterne kom opprinnelig fra nordsiden av Alpene. Jernalderens keltere var spredd over et område fra de britiske øyer, via dagens Frankrike og deler av Tyskland til den iberiske halvøy i vest og området rundt Svartehavet det som i dag er kjent som Tyrkia.
Over dette vidstrakte området fantes et stort mangfold av kulturelle og åndelige praksiser. Ifølge religionshistorikeren Marie-Louise Sjoestedt kjenner man i dag til cirka 300 keltiske guder. De fleste vet man ingenting annet om enn navnet, men det dekker antakelig over både regionalt utbredte guddommer som opptrer i litt ulike navn og skikkelser, helt lokale guddommer, og et utall ulike kulter og måter å forholde seg til disse på.
I Norge viser arkeologiske funn tydelige tegn på keltisk innflytelse, og viktige likhetstrekk i samfunnsform og kulturell praksis.
Det vi har bevart av informasjon om de keltiske druidenes praksis har kommet til oss gjennom århundrenes tåke og flere filtre. Selv skrev de ikke ned noen ting. De få samtidige beskrivelser vi kjenner til er gjort av de ikke helt nøytrale romerne, og de tidligste mytologiske historiene vi kjenner er skrevet ned av kristne munker i middelalderen.
Det som i dag kalles keltisk omfatter land og landområder med svært ulik historie, språk, mytologi og kultur.
De fleste moderne druider forsøker uansett ikke å gjenskape noen historisk praksis, men henter inspirasjon fra langt videre og mer sammensatte kilder.
Gudene bak gudene
De ‘offisielle’ pantheonene eller bevarte mytologiske samlingene vi kjenner i dag viser altså bare en liten flik av noe veldig stort, mangslungent, omskiftelig og uhåndgripelig. Vi kan bruke disse som portaler til å søke bakover i den mytologiske tåka, der terrenget likevel er villere og mer ukjent enn de stivnede skriftlige framstillingene vil ha det til. Vi kan gjøre det med en visshet om at utveksling, blanding, eksport og import av guder, mytologi, verdensanskuelser, sed og skikk og tradisjon er ingen ny oppfinnelse, og ikke noe man skal være redd for.
Det er ikke det samme som å si tut og kjør. Man skal behandle myter med respekt og vite hva man gjør. Men det finnes et rom til å søke gudene bak gudene og knytte sine egne forbindelser med landet — slik de gamle kelterne antakeligvis også har gjort.
The badger's trail 