Bokomtale: Path of Druidry

The Path of Druidry: Walking the Ancient Green Way av Penny Billington

Det finnes mange bøker om druideværen. The Path of Druidry: Walking the Ancient Green Way av Penny Billington er etter min mening den beste innføringen i OBOD-inspirert druideværen man finner, utenom faktisk å gå gradene i ordenen.

Det finnes grundigere eller akademisk tyngre bøker, men noe av det som gjør Path of Druidry spesiell er at den har en erfaringsbasert tilnærming til stoffet den forsøker å formidle. Dette er ikke en faktabok man skal pugge fra perm til perm. Snarere er det en slags arbeidsbok, med øvelser, oppgaver og visualiseringer som får deg til å ta i bruk sansene og fantasien, til å legge ned boka og gå ut og søke opplevelser og inntrykk.

Dermed formidler den også hvordan druideværen handler om mer enn boklig lærdom, men er en sanselig og erfaringsbasert spiritualitet som handler om å knytte forbindelser med verden omkring seg.

Så er det selvfølgelig ting her jeg er uenig i. Det skulle da også bare mangle, med en såpass udogmatisk spiritualitet som vi her snakker om. Noen vil kanskje savne en tyngre forankring i historisk praksis, eller mene at den blir litt for generell når det gjelder det spesifikt keltiske. Selv synes jeg ikke kjønnsdikotomien i deler av boka treffer meg helt, og er ikke helt enig i beskrivelsen av alle dygdene eller idealene en druide bør strekke seg etter. Men hvis man følger oppfordringene i boka, for eksempel med å gå jevnlig i landskapet der man er, observere det og besjele det, vil også det du henter ut av å jobbe med boka bli din egen lærdom, som er annerledes enn hva noen andre vil få ut av å lese det samme.

The Path of Druidry tar for seg hva en druide og druideværen er, de tre arketypene/gradene bard, ovate og druide, viktige elementer i druidelæra som elementene, årshjulet, måner og stjerner, steiner og dyr, og et veldig interessant kapittel om å bevege seg i landskapet og sanse dets magiske egenskaper. Hvert kapittel er bygget opp rundt visualiseringsøvelser, praktiske oppgaver og studier av den walisiske mytesamlingen Mabinogion.

Penny Billington er en av de sentrale medlemmene av OBOD. Boka utgjør et helt lite bardisk kurs i seg selv. Samtidig har den litt andre innfallsvinkler og måter å nærme seg stoffet på enn det offisielle materialet fra ordenen. Jeg leste denne sammen med mitt arbeid med den bardiske graden, og synes det var en fint tilskudd som gjorde arbeidet mer fullstendig.

Hvis jeg skal anbefale én bok til noen som vil sette seg inn i druideværen, vil det være denne. Men selv om den er lettlest, er det er en bok som utfordrer deg til en hel del arbeid, og som man ikke gjør seg ferdig med i en fei.

Posted on by Even T Aside 0

Druidevære eller ikke være

Tidligere oppfattet jeg religion som en slags alternativ hypotese til den vitenskapelige forklaringen om hvordan verden henger sammen. Etter at jeg begynte å praktisere det selv, har jeg begynt å se annerledes på det.

Jeg har både blitt mer oppmerksom på hvordan «den vitenskapelige forklaringen» ikke er så entydig som diskusjoner på internett skal ha det til, og fått en forståelse av at religion eller spirituell praksis egentlig handler om noe annet: ikke først og fremst hvilke teorier man lager seg om verdens beskaffenhet, men hvordan man velger å forholde seg i praksis til verden omkring seg.

Her vil jeg utforske en slik måte å forholde seg til verden på, som jeg kaller druideværen.

Man kan beskrive druideværen som en form for udogmatisk naturspiritualitet. Selve ordet er mitt eget forsøk på å lage en norsk oversettelse av det engelske «druidry».

På norsk sier man ofte druidisme, men druider følger ikke egentlig noen -isme. Man kan si «druidism» på engelsk også. Noe av grunnen til at mange vanligvis sier noe annet, er nok å unngå konnotasjonene til en definert ideologi. Moderne druider preges nemlig av et stort mangfold i både tro og praksis og et fravær av dogmer.

Men samtidig flytter denne betegnelsen fokus fra tanker til handlinger. En isme er et tankesett. Druidry, druideværen, er noe man gjør.

Hippier, okkultister og diktere

Moderne druider er inspirert av de historiske druidene, eller rettere sagt, av det vi tror vi vet om druidene, og av forestillingene de har inspirert opp gjennom tidene. Men de færreste forsøker å rekonstruere en historisk praksis.

Moderne druideværen bygger også på vestlig esoterisme og har sine forløpere i mystiske ordener som Golden Dawn. Den er inspirert av sagn, tradisjoner og mytologi. Den er utviklet i nært samkvem med den nyhedenske religionen Wicca, og tar opp i seg impulser fra kulturelle strømninger som 1800-tallets romantikk, 1960-tallets hippiebevegelse og den moderne miljøbevegelsen. Vår tids druider bygger også på sin egen 300 år gamle tradisjon inspirert av de gamle druidenes virke.

Druideværen er ikke en religion (bortsett fra når det er det likevel).

Druideværen er en form for nypaganisme (bortsett fra når det ikke er det likevel).

Druideværen er et alternativ til de store, etablerte religionene (bortsett fra når det i stedet kombineres med dem).

Druideværen er inspirert av forntidens åndelighet (men er konstruert i nyere tid).

I disse paradoksene trives druider godt. Mellomtilstandene, på terskelen mellom ett stadium og et annet, er vår hjemmebane.

Hva gjør du på?

Hva tror du på, spør man gjerne når man skal lære om noens religion. Det røper at vår forståelse av religion eller spiritualitet ofte er sterkt preget av hva kristendommen mener at religion er. I de abrahamittiske religionene, kristendom, jødedom og islam, står trosbekjennelsen sentralt. Særlig viktig ble dette under protestantismen. Luther snakket om at troen alene var veien til frelsen, i motsetning til de som ville ha det til at gode gjerninger også betydde noe.

Men i nypaganistisk spiritualitet (og antakelig i religiøs praksis gjennom store deler av menneskelig historie) er dette mindre viktig. Det er handlingene du gjør og relasjonene du inngår med det guddommelige det kommer an på, ikke hva man tror og ikke tro, og du trenger ikke bestå eksamen hos noen himmelsk portvokter. Denne trangen til å definere og avgrense alt mulig er en ganske nymotens forestilling.

Så hva er det druidene gjør, da? Det enkle svaret er, mange store og små handlinger som anerkjenner at jorda og alt som finnes på den er levende og hellig, og at mennesker inngår med alt dette andre i sirkler av liv, vekst, død, forråtnelse og gjenfødelse.

Det litt mer kompliserte svaret hører kanskje hjemme et annet sted. Det finnes mange gode innføringer i dette; jeg kan anbefale OBOD-ordenens nettside og innføringskurs, eller The Path of Druidry av Penny Bllington for en immersiv innføring, Druid Mysteries av Philip Carr-Gomm for en mer prosaisk oversikt eller The Druidry Handbook av John Michael Greer for en litt annen, kanskje mer formell tilnærming til druidevirket enn hva OBOD står for.

Veien videre

Druidene har en umiskjennelig keltisk flavør. Ved å bruke et norsk ord får druideværen også en liten tilleggsbetydning i forhold til det engelske druidry: det blir også et uttrykk for å tilpasse og tilegne seg druidisk lærdom og praksis i en norsk kontekst.

Hvorfor så snakke om druideværen og norske begreper, eller i det hele tatt drive med dette om man ikke kommer fra en keltisk bakgrunn selv? Det håper jeg å si noe om i en senere post.

Jeg skriver fra perspektivet til en student, og dette kan betraktes som en slags notisblogg. Noe av det jeg kommer til å utforske her er hvordan man kan tilegne seg og tilpasse den druidiske praksisen til en norsk kontekst. Jeg er innvidd i graden ovate i den britiske OBOD-ordenen, men skriver for egen regning.

Jeg tror ikke på kjødets oppstandelse,
Men Det evige liv
tror jeg på.

Vår kravlende jordiskhet
og døden og forråtnelsen:
Bare grobunn, råhumus
for høyere liv.
Lys-liljer
av aldri sett skjønnhet.

Ennå har brodden bare såvidt
brutt jordskorpa. Engang skal
blomsten briste ut
og blømme pinselys i rommet
der øy-universene hviler på evigheten
lik nøkkeroser på svartstille vatn.

Hans Børli
Posted on by Even T 1

Soon there won’t be anything left of us

“The Nothing is spreading,” groaned the first. “It’s growing and growing, there’s more of it every day, if it’s possible to speak of more nothing. All the others fled from Howling Forest in time, but we didn’t want to leave our home. The Nothing caught us in our sleep and this is what it did to us.”

“Is it very painful?” Atreyu asked.

“No,” said the second bark troll, the one with the hole in his chest. “You don’t feel a thing. There’s just something missing. And once it gets hold of you, something more is missing every day. Soon there won’t be anything left of us.”

Michael Ende, The Neverending Story

What do you do when what you hold dearest is being destroyed? When someone attempts to kill the Goddess? Human-made materials now outweigh the entire biomass on Earth. The amount of plastic alone is greater in mass than all land animals and marine creatures combined, according to a paper published in Nature. We are not just killing nature, but replacing life with non-life, which is a lot worse. After all. death is just a stage of a movement towards something, but a concrete block is going nowhere.

This is not an easy time to start following a nature based spirituality. Nature is fucked. Caring about it, and being in an intimate relationship with it, hurts.

Going out, observing nature, you are constantly reminded of the damage we cause to it. Along the roads in the woods there are barren fields where all the trees have been cut down, wreaking havoc on biodiversity, replacing forest with tree plantations. When looking at pictures of cute animals on the internet, every other one is threatened. In neo-druidic tradition, the hawk, the stag, the salmon, and the bear are often seen as guardians of the directions. Of the four druidic totem animals, only one is living in healthy numbers (and that’s because we have killed most of the predators) one is near extinct, one is in steep decline, and one is being ravaged by the fish farming industry.

Enlightenment-entitlement

When, in our rituals, we call to spirits of animals being threatened by extinction or turned into industrial products, how does that affect our spirituality?

Nature spirituality, if we are to take it seriously, in these days necessarily will be a spirituality of grief. Not necessarily all the time. But if we mean anything by nature being sacred, we cannot be indifferent to nature not only being killed, but turned into non-life, being denied its place in the circle of life and death, decay and rebirth.

Spiritual people can be narcissist. Lost in themselves and their own enlightenment-entitlement. Cheerfully harming nature in our attempts to feel closer to it, or worse, ignoring it in our quest for inner harmony and telling ourselves that the physical world isn’t really important.

I find Druidry to be less so, because it teaches a balanced view of the physical and spiritual aspects of existence, and invites us to regard ourselves as parts of a greater whole. But if we view nature as something that is there to provide us with healing and feeling of well-being well-being, we could easily be a part of the problem as well.

Nature can and does provide us with those things. But for too long, we have regarded nature as something from which we can extract whatever we need, without having to bother with giving something back.

Conservative by default

These days, I find it impossible to follow a nature-based spirituality without being political. I am using that word very broadly here, not in the sense of having to support this or that party or organization, but in the sense of being engaged with the world around you on some level.

In recognizing that we are parts of a greater whole, you also recognize that our own personal well-being or salvation does not happen in isolation from the whole. The world around you matters. And if it does, there is a need to be informed about it and to consider the impact of your own actions on it. Perhaps to attempt to balance things a little, or at least to do as little harm as possible.

And as we know, staying silent, or considering yourself above a particular issue is also an action. In Pagan Anarchism, Christopher Scott Thompson writes that

Political neutrality is conservative by default. When the entire world is under threat from industrial capitalism, what does it mean for a Pagan to be apolitial? It can only mean that you will allow mountains to be blown apart for coal, forests to be clear-cut, rivers to be poisoned, and the Earth to be overheated until it becomes unliveable(…)

Christopher Scott Thompson, Pagan Anarchism

Nature isn’t there for you

What does all of this imply? First of all, it implies that meaningful spiritual practice means engaging with the world, not turning away from it. Secondly, it means engaging with all of it — all that is good and inspiring and beautiful, but also that which is unpleasant to think about, the ecocide, mass extinction, the ongoing destruction of the ecosystems.

It means acknowledging that these things exist, not as fringe phenomena but as something that is changing profoundly the world we live in, and somehow finding a way to cope with that. Is means singing dirges and battle-songs. And it means understanding that nature isn’t there for you. But you are part of it, or can learn to be again. This is what I am trying to do, slowly and stumblingly.

And if you don’t, no matter. The cockroaches will get you in the end anyway, for that is the way of things and the way it should be.

Posted on by Even T 0